Årets nattdykksesong er herved startet!

Etter et par dager med lite vind, fikk undertegnede veldig lyst på et kveldsdykk i Rabbarosen, og det var ikke vanskelig å få med seg flere på et tirsdagsdykk.

Selv om det var lyst ute, var det absolutt mørkt under vann i syv-tiden, så dette ble årets første skikkelige nattdykk i klubbregi.

Som forventet var det ganske stille og rolige forhold helt vest. Jeg hadde pekt ut stedet jeg ville hoppe i. Anette var noe skeptisk. Litt grunt og innestengt kanskje? Gidder vi å rote rund her? Vel, hun hadde ikke dykket der før, så jeg lovet at dette skulle bli bra.

Vått og kaldt og breiflabb over alt…

Neida, det var ikke kaldt i det hele tatt. Men breiflabbene låg nærmest på rad og rekke. De var for små for fangstnettet, men det bryr jo ikke fotografen seg om.

Noe annet vi såg over alt var torsk. Disse var også ganske små. Når jeg skriver over alt, så mener jeg at det var så mange av dem at vi kunne se torsk rundt oss nesten hele dykket gjennom, gjerne flere på en gang. Det var også mye lyr som svømte rundt.

Nydelig landskap!

Hvis du ikke har dykket i Rabbarosen før, er det absolutt å anbefale. Jeg foretrekker den sørlige delen, hvor man er skjermet av noen små holmer, og det ikke er så dypt. Der er det en fin variasjon av berg, store steiner (mange gjemmesteder for fisk og skalldyr), tareskog og nydelig skjellsand. Her har vi også sett piggvar flere ganger, men akkurat denne kvelden fant vi ingen.

Nusselig breiflabb!

Dette var den fjerne breiflabben vi såg. Den var bitteliten og låg og «fisket». Brydde seg ikke så mye om fotografen. Fikk seg nesten et lite måltid også…

Vi såg også knurr. Usikker på om det var den samme jeg såg to ganger, eller om det var to ulike. Legg merke til «beina» den har på brystet, disse vandrer den bortover bunn med.

Bilde av en knurr under vann.

O’ hellige St. Peter

Sanktpetersfisk, på engelsk kalt John Dory, er vistnok en utmerket matfisk. Men for oss er den først og fremst et artig innslag på nattdykkene om høsten. Den har etter hvert begynt å bli ganske vanlig å se på denne tiden av året, og vi ser ofte flere på samme dykk. Jeg og Anette såg bare denne ene i går, men de to andre hadde sett så mange at de kom ut av telling (4–5?).

Sanktpetersfisk.

St. Petersfisken har en litt spesiell taktikk for å «gjemme» seg. Den snur seg hele tiden så du bare ser den rett bakfra. Da ser man jo bare en tynn strek. Jeg måtte snike meg opp på siden av den for å prøve å få tatt gode bilder. Her var buddy Anette grei å ha. Hun kom fra motsatt side, så fisken ikke lenger visste hvilken vei den skulle snu seg. De svømmer jo ikke akkurat rakst heller.

Etter en times dykk var det på tide å gå opp, så neste par kunne få seg et etterlengtet nattdykk. Det var ikke et eneste vindpust mens vi ventet i båten. En magisk kveld på sjøen!

Legg igjen en kommentar